DESCRIPTION:
En klassiker fra Hot Club Records:
BLÅMANN! BLÅMANN!

JAN ERIK VOLD vokal
CHET BAKER trompet
EGIL KAPSTAD piano
PHILIP CATHERINE gitar
TERJE VENAAS bass


1 ET NYTT MØTE (Anne Haavie/arr. Kapstad: Blåmann. Blåmann) 3’40
2 IN MEMORY OF (Tadd Dameron: If You Could See Me Now) 4’37
I: DEN SVIMLE SVINGEN/
II: DER BJØRKETREET STOD/
III: EN TRANE LETTER
3 BALLADEN OM SMØRBLID (Egil Kapstad) 3’44
4 I GÅR JA (Chet Baker) 0’45
5 Sigbjørn Obstfelder: JEG SER (1893) (Egil Kapstad: Children’s Waltz) 2’57
6 AT FUGLENE IKKE SYNGER (Hoagy Carmichael: Skylark) 5’26
7 ELG (Walter Donaldson: Makin’ Whopee) 2’25
8 WIGWAM (Johnny Green: Body And Soul) 4’17
9 FUGLEN FRA KAPINGAMARANGI (Egil Kapstad) 3’24
10 6 HEKT (Cole Porter: Love For Sale) 4’26
11 KOAN FOR EN KULTURBYRÅKRAT (Morgan Lewis: How High The Moon) 2’29
12 FURUKONGLESANG (Sammy Fain: Alice In Wonderland) 6’40
13 INGEFÆRBLOMSTENES DUFT (Victor Young: My Foolish Heart) 5’15
14 “HAN BRANT, FORDI HAN BRANT” (André Gréty/arr. Kapstad: Vi ere en nation) 1’58
15 UTEN ORD, FIRE ISLAND (Menscher: I Want A Little Girl) 4’11


PRODUSERT AV JON LARSEN


Innspilt 17–18. Februar 1988 i Studio Sysmo, Paris – unntatt 14: 10. Juni 1988 I Rainbow Studio I Oslo, der miksingen fant sted. Lydtekniker: Jan Erik Kongshaug.
Samtlige fotos: Randi Hultin. Design av forsiden: Kai Gjelseth.

© Hot Club Records

Chet Baker er en helt egen bokstav. Du så det fra det øyeblikk han kom inn på scenen, med trompeten i handa, satte seg ned på en pinnestol, lukket øynene og gav seg til å spille. Hornet nært til mikrofonen, ryggen lett krumbøyd, venstre kne lagt over det høyre – med turnskoa slo han takten. Eller, om øyet ikke var lukket, så festet et sted langt inne i ham – eller bortenfor oss – den horisonten all hans musikk syntes å strekke seg mot. Det var vakker musikk, det var intens musikk – og samtidig intim, fortrolig, en varm stemme som snakket til oss. Vi trodde på den. Den fortalte at livet er en mørk vandring, vakker musikk lyset på ferden. Og alt som er varig vakkert har sin pris. Chet Bakers magre, furede ansikt kunne minne om en gammel indianers.

Han mintes indianerne, fra sitt barndoms Oklahoma, hvor ille de ble behandlet. Hans bestefar hadde kommet over fra Norge: ”Mosier I think his last name was – I’ll have to ask my mother about that.” Hans preferanse var Europa: “I just feel freer there, that’s all”, svarte han en som spurte. Men gjør et unntak for parisiske drosjesjåfører med blodhund i sidesetet ”I don’t see why they have to be so rude. Do you?”

Innspillingene gikk lett, utrolig lett. All nervøsitet omkring fremmøte, spillehumør, personkjemi – så er det den norske trioen som ankommer Studio Sysmo langt over tiden, etter å ha ventet på en taxi som var stor nok til å romme en kontrabass med plastfutteral! Randi Hultin og Jon Larsen hadde sittet med Chet Baker og Philip Catherine på kafeen over gata en time, drukket kaffe og hygget seg.

Ja, Philip Catherine, flybåren fra Bryssel, gudbenådet gitarist med Django Reinhardt og Jim Hall i fingrene, universitetseksamen i filosofi og økonomi på baklomma, mangeårig samarbeid med Chet Baker i fartsboka – selv om dette var første treff på lenge, de skulle spille fire kvelder sammen på jazzklubben New Morning – godmodige, nyfikne Philip ble med i studio av bare farta!
I full fart pr. bil over norske fjell var Terje Venaas kommet tidligere, budsendt fra Sognefjorden, for å gå inn som bassist på en one-nighter i Sandvika. Bare et lærervikariat vestpå forhindret ham fra å fortsette på turné direkte videre. Venaas hadde spilt med Chet Baker i Norge tidligere (LP: The Improviser, 1983).

Egil Kapstad hadde håndhilst på Chet Baker tidligere, men – merkelig nok – ikke spilt med ham. Sammen med undertegnede hadde Kapstad funnet fram til et antall melodier å velge blant i Paris: jazz-standards, egne komposisjoner – og øverst i bunken ”Blåmann, Blåmann”, den kjære sangen fra vår barndom, så telemarksk vakker at guttungen bare en sjelden kveld ville høre den: ”Den er så trist, pappa!”

”That tune sure gets you at once!” sa Chet – resten av arbeidet I studio gikk som en drøm. Jeg sa noe om innholdet i diktene til Chet og Philip, hastige oversettelser fantes til en del av tekstene, kombinasjonen av tekst og melodi var i enkelte tilfeller prøvet ut med andre musikere. Vi gjør 6 melodier første dagen (Blåmann, Body And Soul, If You Could See Me Now, I går ja, Love For Sale, Alice in Wonderland), 8 neste dag – klarer oss med et eller to opptak, en sjelden gang tre.

- utdrag fra Jan Erik Volds originale linernotes til Blåmann! Blåmann! (1988). Teksten er gjengitt i sin helhet i videoen.